”Vi lever i den store stillhet, stillheten før orkanen.

Alt som skjer er nødvendig, - det hadde ikke vært nødvendig, men det er blitt nødvendig. Og at revolusjonen kommer slik den må komme, det hadde heller ikke vært nødvendig, hvis ikke vi hadde gjort det nødvendig."

       "Revolusjonen, den store flodbølgen som vil reise seg og velte innover oss, en bølge av hat og ild og blod. Det eneste vi kunne ha gjort, var å gjøre revolusjonens arbeid frivillig, gjøre det selv. Bølgen ville ha blitt mindre blodig da. Men vi makter ikke arbeide, så den får bare komme som den gjør.”

                                                 JB- stillheten 

Bjørneboe oppfordrer til å gjøre opp regningen med det han kaller "denne underslåtte del av verdenshistorien" altså regningen fra koloniene. Hvordan kan vi som moderne Europeere unngå å forholde oss til kolonihistorien?

Hvordan kan vi forholde oss til kolonihistorien?

Hva om vi, i nær framtid, ble tvunget til å stå inne for vår kulturs handlinger, for vårt kulturelle tankesett, overfor fremtidens stormakt. Kan vi i det hele tatt bevare noe respekt for den gamle verden, og bør vi i så fall det? Holder det om vi går rundt med dårlig samvittighet? Eller å vise til museer og minnesmerker? Kvitteringer for bistandsmidler?

Hva skjedde med drømmen om Neuropa?

”Européer er man ikke, Européer blir man. Og man blir det først når man gjør opp det regnskap med Europa som samtidig er regnskapet med en selv,- det vil si oppgjøret med fordommene og den forferdelige byrde av skyld som hefter ved denne verdensdelen, og som vi selv er delaktige i helt inntil vi ser at denne skyldbyrden er vår egen, og at den ikke ligger i våre handlinger så meget som i hele vår måte å tenke på, og i vår enorme evne til å velge det gale. Jeg hadde nær sagt Det Onde. ”

Som i et lukket rettsalsdrama møter vi de tidligere kolonimaktene, og spørsmålet om fordeling av skyld, og i det hele tatt erkjennelse av skyld blir prekært. Er det ikke den sterkestes rett? Det hefter blodstenk på alle teknologiske framskritt. Det hefter blodstenk på all evolusjon overhodet, men i hvilken retning bærer det, og er det opp til noen å råde over det?

I del 2 fant den europeiske mannen sin Gud, men det var ingen straffende gud. Rettsinnstansen må inn og kaste sin vrede over europeerne. Vi stiller oss til hugg igjen, ikke overfor folkemassen denne gangen, men overfor en instans som råder over rett og galt, og ruster i det skjulte til kamp om defineringsmakten.

Denne gangen jobber vi i en samproduksjon med Torshovteatret, og har med oss en rekke eksterne skuespillere, samt Julian Blaue som bidrar til tekstproduksjon.

Nok en gang går vi hardt ut og lover en heftig teateropplevelse.

"Det åpenbares et stort tekstlig, dramaturgisk, konseptuelt og teatralt talen, og den tredje forestillingen bekrefter tidligere antagelser om at de fantastiske fire virkelig er blant landets mest spennende teaterkunstnere"
(Norsk Shakespeare- og teatertidsskritf 3-4/2008)

Les mer på Nationaltheatrets hjemmeside.