 |
|---|
AKT 5/Fantastic Four startet ved et bord på en russisk kafé i Berlin. Rett ved siden av en army-sjappe. Det var lunsjtider og russisk frokost mellom workshop og volksbühne. Det var februar år seks. Tror jeg. Rundt dette bordet satt i hvert fall Anders, Mads, Kim og Niklas og drømte om å lage teater av ren testosteron. Jada. Vi var unge og naive (hvilket vi forøvrig fremdeles er). Vi ville gjøre noe stort, et prosjekt i flere deler, og kom fram til at trilogien Bestialitetens Historie ville gjøre seg godt for en serie på fire forestillinger. Spesielt fordi den ikke lar seg dramatisere på noen fornuftig måte. Vi liker ikke dramatiseringer. Fra programerklæringen heter det:
For å kunne skape innovativt teater ser vi det nødvendig å utarbeide produksjonsmetoder som i første omgang ikke streber etter et bestemt resultat. Vi tror på en kausalitet som tar utgangspunkt i oss som skuespillere og teatermakere, de vilkår vi arbeider under, det rommet forestillingen blir til i og det faktiske spillerommet. I etterkant av hver forestilling vil vi analysere hvordan produksjonen har påvirket resultatet og applisere dette til arbeidet mot neste forestilling. Vi ser det nødvendig med en kontinuitet rundt arbeidet der bakgrunnsmateriale, kjernegruppe og grunnstrategier holdes konstante for å lettere kunne se effektene av produksjonsvariablene. Dette vil vi gjøre ved å lage serieteater. En serie er her et antall forestillinger som er basert på samme bakgrunnsmateriale, hvor hver forestilling tar for seg ulike aspekter av materialet og er et selvstendig kunstnerisk produkt med en egen form og uttrykk. Det kunstneriske ansvar vil rotere mellom gruppens medlemmer fra forestilling til forestilling. Dette gir en uttrykksvariasjon mellom forestillingene ved at de får være produkt av et individs komposisjon samtidig som en hel serie med fire forestillinger vil være et stort kollektivt verk. Bakgrunnsmaterialet for en serie bør derfor være komplekst, som store historiske hendelser, store litterære verk eller aktuelle politiske, psykologiske eller kunstneriske tema med mye referansemateriale. Fra bakgrunnsmaterialet hentes situasjoner, karakterer, metaforiske univers og tekstbiter som brukes referensielt og assosiativt til å skape sceniske handlinger og bilder. Det er ikke meningen å dramatisere og gjenfortelle historier, snarere å skape noe som faktisk skjer på scenen mellom skuespillerne, rommet og de planlagte handlinger. Dette ser vi som en måte å tillate publikum å være tilstede (som for øvrig er etter vårt syn teaterets essens), ikke kun tilskuere til en illusjon.