- eller hvorfor statssubsidier kveler kunsten

Etter min monolog Om klasseskiller som ble spilt i forestillingen Henvendelser på Dramatikkens hus våren 2010 ble jeg kontaktet av den svenske dramaturgen og dramatikeren Jacob Hirdwall som lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en slags oppfølger til denne monologen som kunne stå sammen med hans forestilling Det omätbara, og som sammen kunne snakke om kulturpolitikk og hvordan den fortoner seg for oss som jobber i feltet i Skandinavia i dag.

Jeg innså ganske raskt at det var liten nytte å skulle proklamere for teaterpublikummet verdien av kunst og kultur, all den tid de få som faktisk går i teateret i utgangspunktet er spesielt interesserte og særdeles kulturvennlige. Jeg ville ikke preke til menigheten. Jeg ville heller gjøre det motsatte, nemlig å argumentere for hvorfor vi ikke bør ha statsstøttet kultur. Jeg ville prøve å kaste stein i glasshus for å se hvor sterke glassveggene vi beskytter så inderlig egentlig er og hvorfor vi heller lider den kunstneriske martyrdød enn å gi opp vår tro på kunsten.

Vi møter den "fiktive" "scenekunstneren" "Kim Atle Hansen" som etter å ha vist sin abstrakte fysiske performance Reaching for straws blir intervjuet i en "samtale på scenekanten" (som ofte er mer interessant enn forestillingen det snakkes om) hvor han forsøker å forsvare og rettferdiggjøre sitt eget arbeid, men usikkerheten og den kunstneriske tvilen skinner gjennom og fører til at han tar et oppgjør med meningsløsheten både i sin egen kunst og den kunst han ser rundt seg. Han tar et oppgjør med den humankulturelle ideologi han en gang var overbevist av, og erkjenner at for at kunst skal kunne rettferdiggjøres overfor det skattebetalende publikum såvel som kunstneren selv, må den kunne måles og verdisettes. Det holder ikke lenger å synse og føle. Your heart is where your money is!

Forestillingen ble spilt i double-bill med Det Omätbara på Dramatikkens hus i Oslo og Teater Brunnsgatan Fyra i Stockholm våren 2011.

Les anmeldelse i Svenska Dagbladet her.

Teksten er også utgitt i antalogien Det Omätbara på Kata forlag, 2011.